Altruisme

I det siste har jeg merket en økende tendens innen min sosiale sirkel, som oftest i diskusjoner om politikk og religion. Det er ingen overraskelse at global oppvarming, uroen rundt "demokratisk sensur," og etniske konflikter — fører til en hel del debattering i media, grupper, på skoler og kultursentrum. Dette betyr at alle folk debatterer om disse sakene — fra de høyintellektuelle til de dumme. Efter annen verdens forsikret våre politiske dogmèr oss om at vi beveget oss mot frihet og sammenighet, før vi så de umiddelbare virkningene av disse ideène (materialistisk kapitalisme, demokrati, multikulturalisme). Stalin var borte. Hitler var meget død, og atombombene gikk aldri av — vi var på vei mot paradis.

Noeogseksti år senere står vi her og vi ser hvor vi er på vei hen: flere millioner utdødde arter, ødeleggende klimaendringer, demokratier som sensurerer media, for å ikke glemme katastrofen som er multikulturalismen — hvor samfunn prøver å finne ut hvilke verdier de skal føre (de greier det ikke, så de faller tilbake på konsumkulturen og et symbol som samler alle: penger). Folk begynner å bli bekymret, og lurer på hvorledes menneskeheten skal fikse disse åpenbare fiaskoene denne gangen.

Det er i dette politiske klimaet — at jeg hver dag diskuterer slike saker med sosialliberalere, humanister, katolikker og demokrater. Og jo flere jeg debatterer med, jo mer forstår jeg hvordan vårt samfunn skaper et falskt bilde og sier "vi løser disse problemene på null komma niks" — enda intet blir gjort for å løse de; folk forklèr egoisme som altruisme.

Begrepet altruisme er ikke akkkurat nytt, og har eksistert i Europa siden de jødisk-kristne religionene bestemte seg for å erstatte den "hedenske naiviteten" med himmel og moral. Den grunnleggende ideèn for denne moralen var tilsynelatende uskyldig altruisme: Jesus døde for våre synder, å, han led så meget, og derfor må vi lide òg. Tilhengere av disse trosystemene efterlignet disse ideène i sitt eget liv, og dedikerte sin tid og energi til å "helpe de svake."

Post-moderne filosofer som Friedrich Nietzsche hadde en annen formodning: de så på altruismen som et effektivt middel for å knytte sammen rovdyr og bytte. Den grunnleggende ideèn bak dette var at altruisten var en giver, mens "offeret" var en mottager, fullstendig avhengig av forholdet — hvilket gav altruisten makt, som kunne rettferdigjøres slik: "Jeg hjelper andre, hvordan kan det være egoistisk?"

Vi stiller oss samme spørsmål idag, når ser vi humanitære organisasjoner som samler inn penger til sultende i den tredje verden. Jeg snakket med en, hvis venn var med i en slik organisasjon, og han sa enkelt: "De gir deg penger." Her ser vi altruismens andre side: den djevelske egoisten, som skjuler sine egentlige motivasjon bak en "god ånd." Derfor er altruismen såpass lur: enhver kan påstå at han "hjelper andre," rett og slett gjennom å peke til prinsippet om å gi og ta. Forretningsfolk forsvarer seg fra påstanden om at deres hurtigmatrestauranter fører til flere overvektige, gjennom å si: "vi lager bare mat som folk vil ha." Venstrevridde krever mer frihet og rettferdighet, fordi de vet forretningspotensialet "likhet" har blant arbeider- og middelklassen. Og Jesus — som på egoistisk vis led på korset for mennneskeheten — var antagelig smart nok til å vite at folk ville følge ham hvis han glorifiserte sin egen lidelse.

Folk ignorerer dette, til tross for den åpenbare feilen i altruismen, altså at hvilken som helst handling kan forkledes som god gjennom å "hjelpe folk." Hver dag møter jeg folk som deler ut reklame og viser fram en sultende afrikansk unge — mens de ber folk om donasjoner. Mens folk flest går forbi, er det noen få som lar seg lure bak budskapets uskyldige profil — og donerer.

Folkene på gaten bryr seg egentlig ikke om å hjelpe barn i den tredje verden, fordi ellers ville de gjort noe med overbefolkningen der (som er hovedgrunnen til at det er mangel på mat og rent vann der). Dette ville selvfølgelig krenket den hellige retten til å få et utall med barn, og dermed går de den enkle veien: de appelerer til skyldfølelsen til folk (vi kaster den ekle salaten, selv om folk på den andre siden av kloden ville drept for halvparten) — for å tjene lette penger, for å så klappe hverandre på skulderen og utrykke: "ja, vi er flotte folk; vi gjør alt vi kan for å hjelpe de fattige og vanskeligsstilte. Gud velsigne dere alle!"

Fordi Gud er enda en interessant skikkelse når vi undersøker den moderne altruismen i handling. Kristne er blant de jeg finner mest fascinerende (merkelig nok), mest fordi de a) tør å tro på noe annet enn penger eller deres ego (eller slik virket det). Du skjønner, altruismen og dens logiske forfader — moral — kan utrykkes gjennom symboler og ideèr. Et av de mest populære symbolene — som blir spilleren på banen — er Gud. Jeg har også møtt flere kristne som sier de er religiøse fordi "folk tenker for mye på seg selv," fremfor å bry seg om andre (som kristne gjør). På overflaten virket dette greit (særlig for meg, med en svakhet for magi og idealisme), men tilsist finner jeg meg selv i diskusjon med enda en individualistisk idiot — som ikke tør å slippe på egoet sitt.

Dette fenomenet pleier også å oppstå når du diskuterer demokrati og dets åpenbare feil. En religiøs som påstår å være altruistisk anti-egoistisk, som samtidig forklarer hvordan grusomme diktatur ødelegger "individuell frihet," og hvordan miljøet må reddes gjennom å "dele vår rikdom med de fattige afrikanerene" etc. Hva disse "religiøse" typene har til felles, er at de bruker troen sin for å bli "viktige"som individer. Når alt kommer til alt, bryr de seg ikke om å hjelpe de fattige, for ellers ville de stoppet med de nyttesløse donasjonene — og krenket noen friheter for å gjøre det som er best for menneskeheten som helhet (Gud velsigne dere alle!) De ville støttet opp holistisk spiritualitet istedenfor den billige og dogmatiske varianten av den gamle materialismen — som Europa har lidd under for over 2000 år. Men du forstår, dette er en del av planen deres: deres såkalte "løsning" er ikke-løsninger, så de fortsetter med nyttesløse "endringer" så de kan beholde det altruistiske forholdet mellom giver og tager, Jesus og de svake/fattige/handikappede.

Vegetarianere passer samme modell. De føler seg ille over å spise dyr, men har intet problem med å støtte konsum-systemet (som dreper et utall arter hver dag). I samme stil vil venstrevridde hjelpe arbeiderene og de fattige, samtidig som de selger landets industrier til utlandet ("globalt sammarbeid", husker du?) og tar taxi hjem til sine tomillions-leilighter i avskilte bystrøk (multikulturalisme... for de som har råd). Sosialliberalere syter over individuell frihet, men kan ikke se noe problem ved å nekte friskoler innpass, sensurere Internet, og klage over "politiske terrorister" — alt handler om å "bevare frihet."

Konklusjonen er at den moderne altruismen er en sykdom som forklèr sin egentlige hensikt: egoisme. Ikke la deg lure av enda en idiot som vil "redde naturen" gjennom å erstatte lyspærer og skru ned varmen i stuen din — det er nyttesløst i kampen mot overbefolkning og overforbruk. De fleste vil la seg lure av denne altruismen, og stadig vekk snakke om hvordan de vil "hjelpe andre"; de vil egentlig fremstå som en moderne Jesus, fordi de vet at det medfører masse makt og mange penger. Moral funker på samme vis; død er ikke moro, konkurranse betyr at noen må tape, og ikke alle er vinnere. Svaret? "Du skal ikke drepe," "We er are like(verdige)" (gjenta det to ganger i timen), "Du betyr noe også — stem på oss." Mens det er vanskelig (og kanskje umulig) å finne ut om en person gjør det av idealisme eller egoisme. Derfor må du analysere metoden og virkningen. En altruist jobber åtte timer om dagen for menneskehetens skyld og ignorerer bedre alternative hvis de krenker noen friheter (et ideal som deles av både kristne, demokrater, sosialliberalere og humanister). Det er som om Jesus er utrykt som en dysfunksjonell modernist, på utkikk efter neste opplegg som vil gjøre ham rik. Gjør det som er rett — sett dem på korset og la dem gråte, mens du for igang endring i dagens gudsforlatte og sinnsyke verden.

14. juli, 2007

Our gratitude to Kvasir for this translation.